Mikro-kulturkræsj i hverdagen

Latin-Amerika har ikke noe store konflikter med andre kulturer. Jeg kan forklare dette i et annet innlegg.

Da jeg studerte ved universitetet, måtte jeg flere ganger komme meg gjennom Samuel Huntington og hans bestselger «The clash of civilizations». Boka ble skrevet i 1996 i respons til en annen bestselger «The end of the history and the last man» av Francis Fukuyama. På denne tiden var titlene like fengende som disse dagers «Sjarmen med tarmen» eller «Gleden med sjeden». Selv om disse forfatterne ikke kunne brukes for å flørte med en dame på en fest, som Foucault, Zyzek eller Piketty, var de dessverre en del av pensum. I det store og det hele sier Huntington at etter Sovjetunionens fall, kom en ny konflikt i fokus. En kulturell konflikt som hadde blitt skjult av den ideologiske krigen på 1900-tallet. For ham, så er de store sivilisasjonene i kollisjonskurs med hverandre. Selv om jeg ikke er enig med denne påstanden, kan forfatteren allikevel hjelpe meg for å introdusere noen dagligdagse situasjoner som ennå overrasker meg i livet mitt i Oslo.

 «Ut på tur, aldri sur». Hver gang jeg hører noen si dette, blir jeg bare surere. Sammenlignet med andre skandinaviske hovedsteder, er Oslo dronningen av naturen med sine vakre fjorder, skoger og fjell. Men jeg vokste opp i en flat storby, med en stor park vi kaller bosque «skog» fordi den har noen få trær. Dere burde se på gleden i ansiktene deres når dere planlegger en tur, spesielt når den er ekstra vanskelig eller med spesielt store bakker. På tur har jeg mange ganger bare ønsket å falle sammen og dø på bakken heller enn å gå til en ny fjelltopp.

Å ta bussen. I Buenos Aires finnes ingen rutetider, bussene kommer når de vil, noen gangen tre samtidig eller ingen på en lang stund. Men alle står i køen, alle vet at gravide kvinner, barn eller eldre folk må få sitteplass først, og hvis noen ikke følger disse uskrevne regler … stakkars hen. I Oslo er kaoset absolutt. Den norske vennligheten forsvinner sporløst. Hver gang bussdørene åpnes, puster jeg dypt og prøver så hardt jeg kan å ikke bukke under det kollektive hysteriet med å drepe eller bli drept for å få et sete. Din næreste og snilleste venn kan bli det mest aggressive og blodtørstige dyr. I denne norske, hobbesianske naturtilstanden er det ingen plass for de svake.

Vennskap og spontanitet. Ifølge en undersøkelse i 2016 er Norge et av de vanskeligste landene å få venner i om du er utlendig. For så vidt lite relevant kunnskap sånn vanligvis, men perfekt for blogger som denne. Jeg har egentlig mange gode venner her, men bare en bestevenninne jeg kan ringe på dagen og ta en øl med sånn uten videre. Men hun er også et unntak, og har det samme problemet som meg, hun er for sosial for den norske standarden. I Argentina vil vi alltid lete etter en god unnskyldning for å spise, drikke eller bare snakke sammen. Når som helst, det passer nesten alltid. I Norge derimot, å klare å ordne en avtale med en venn er en pine, spontanitet er et ukjent begrep akkurat som punktlighet er for oss. Alt må planlegges dager og uker i forkant, alt må være forutsett. Dermed er det å bli kjent med noen et langsiktig prosjekt. Når du har gått igjennom denne lange ildprøven, får du og en venn for livet. I mellomtiden vil jeg bruke lenger tid på å finne en dag å møte mine norske venner enn det vil ta å bygge ferdig regjeringskvartalet.

Til tross for alt dette, innser jeg at det er lite sannsynlig at Argentina skal erklære krig med Norge fordi folk bruker tennvæske istedenfor ved når de griller eller fordi det er mer grønnsaker enn kjøtt på grillen. Huntingtons teorien er polemisk, men og veldig populær om dagen. Jeg tror at han kom på den teorien da han ventet på 37-bussen ved Jernbanetorget i rushtida.