¡Hola Noruega!

Kaffebreneriet - Universitetsgata 18

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive en blogg om livet mitt i Norge, men jeg er en av de som går rundt på med en ide uten å gjøre noe med den. Jeg kommer fra Argentina, så uttrykket «mañana, mañana» er en del av mitt DNA. Derfor må jeg advare dere, jeg gir ofte opp midt i et prosjekt. Et eksempel på dette finner dere i bokhylla mi. De fleste av bøkene mine har jeg bare lest halvparten av. Når jeg anbefaler bøker pleier jeg å si «denne boka er spennende, den fanger deg fra startet,  men jeg vil ikke si mer, så kan du lese den selv».

For to år siden fikk jeg min første sjanse for å lage denne bloggen. Sønnen min var noen måneder gammel, og jeg skulle starte pappapermisjonen min. Da fikk jeg la gran idea: å spør Facebook om råd for en pappa med masse fritid. Sosiale medier kan være grusomme, kanskje på grunn av den fysiske avstanden som er mellom avsender og kommentator, og den manglende muligheten til å se hvordan den andre reagerer under samtalen og tilpasse seg til dette. Det var helt åpenbart at jeg ikke visste noe om hvor krevende det kan være å passe på et spedbarn på seks måneder hele dagen. Kommentafeltet fylte seg opp: «har du et levende barn?», «når skal du ha tid til å gjøre noe? Når han blir 18?» og så videre. Etter dette første forsøket er min teori at bloggeren Superpapsen har en au pair.

Jeg husker en annen gang da jeg var på en café med barnet mitt. Han hadde nettopp sovnet, og jeg sa til meg selv «dette er min sjanse for lese ferdig boka mi om slaget ved Ardennene. Ikke før hadde jeg satt meg ned, før gutten våkna. Jeg reiste meg stille opp, med knust hjerte. På samme café satt og en annen pappa. Han hadde og tatt opp en bok mens babyen lå der og sov. To sekunder etter skjedde katastrofen. Vi så på hverandre, uten å si noe, men blikkene vi utveksla sa så mye… «du ville også skrive en blogg, ikke sant?»

Min andre sjanse var i fjor sommer, men da dro jeg til Buenos Aires. Der ble kjøttet og  vinen mine nye, uatskillelige elskerinner. Alle har vi vært forelsket en gang, du vet den følelsen når tiden stopper og det ikke finnes noe mer enn den personen vi elsker. Og hvis du ikke har vært forelsket, eller den følelsen er veldig fjern, tenk på den vennen som har glemt deg fordi han har fått kjæreste.

Og nå er jeg her, sittende på Kaffebrenneriet mens alle prøvene til elevene mine ser på meg med blanke øyne mens de sier «rett meg, vær så snill». Noe jeg forøvrig hadde planlagt å gjøre i går, istedenfor brukte jeg hele kvelden for å lete etter gifs til min andre blogg. Kona mi ble ikke akkurat henrykt når hun forsto at dette var grunnen til at jeg var opptatt, og ikke hjalp til når sønnen vår banket uten stopp på soveromsdøra der hun studerte. Ja, kan dere tror det? Hun våget å påstå at hennes anatomistudier var viktigere enn min leting etter gifs. Uansett, jeg tenker jeg kommer til å få tid til å skrive et nytt innlegg neste gang jeg har noe viktig å gjøre.

Chau!